Hvordan går utviklingen fra papir til nett? I hvor stor grad går det ut over papiravisa?
Jeg har beskrevet overfor at våre tre mål ved overgangen til pluss var: 1) å gi et bedre produkt for våre abonnenter, både på papir og digitalt. 2) å selge flere digitale abonnement. 3) å opprettholde trafikken på det åpne nettstedet.
Det siste har vi ikke lyktes helt med, men vi har lyktes bedre enn mange andre. Trafikken går noe ned, men i mer begrenset grad. De to første punktene er jeg rimelig godt fornøyd med etter vel ett år med pluss.
Jeg mener vi klarer å opprettholde kvaliteten på papiravisa. Selv om vi sier at vi produserer nyheter og prøver å få dem ut til våre lesere så raskt som mulig (ved at de kommer som plussartikler før publisering på papir), så er det sånn at vi i praksis fortsatt tenker mest på papirproduktet. Leserundersøkelser som er gjennomført viser også at en stor del av Innherreds lesere, i større grad enn lesere i enkelte av Adressas andre lokalaviser, fortsatt foretrekker å lese på papir. Halvparten er bare flyktige lesere på nettet.
Innherred har også klart å opprettholde inntektene fra papiravisa (annonser og abonnement). I 2017 var inntektene større enn i 2016. Det gir oss også en økonomi som gjør det mulig å fortsatt satse på journalistikken og innholdet.
Nedbemanning, status og utfordringer.
Som nevnt i forrige svar. Omstillingen vi gjorde da vi gikk fra to små lokalaviser til en litt større, gjorde at vi sparte mye penger på tjenester som ikke gikk ut over den daglige produksjonen i avishuset. De store innsparinger var knyttet til trykking, distribusjon og «dobbeltkostnader» til husleie, data og lignende. Den nye avisa fikk også en sterkere posisjon i markedet enn det de to andre hadde til sammen. Vi har åpenbart tatt markedsandeler og klart å opprettholde inntektene fra både leser- og annonsemarkedet.
Det er ikke gjennomført nedbemanninger i Innherred, og det er heller ikke planlagt noe framover. Men det er vanskelig å spå om framtida. Ting snur raskt i denne bransjen, så det er ikke mulig å utstede noen form for garantier.
Konkurransen fra sosial medier og annen informasjonsvirksomhet.
Denne kjenner vi på i svært liten grad. Selvsagt har Facebook (det er jo først og fremst dem) en sterk posisjon også i våre lesermarkeder. Det er jo også en viktig kanal for oss for spredning av vårt innhold og for å skape debatt om det. Vi ser nok at dette erstatter noe av stoffet som lokalavisa hadde «monopol» på i tidligere tider.
Kommunikasjon med brukerne.
Jeg er tilhenger av åpenhet mot våre lesere og mot markedet. To – tre ganger i året skriver jeg ledere som forteller litt om situasjonen i avishuset, og vi har nok også eksempler på at jeg her har forklart hvorfor vi har gjort sånn eller sånn.
Hva våget vi? Hva publiserte vi av saker som vi visste ikke ville fall i god jord hos vårt publikum?
Dette var et vanskelig spørsmål. Slik det kan forstås spørre det etter saker som våre lesere nesten vil ta avstand fra. Etter en gjennomgang av våre førstesideoppslag i 2017 er det ikke noen saker der som jeg sånn umiddelbart peker på.
Når det er sagt så har vi nok utfordret deler av våre lesergrupper med ting vi har skrevet om i 2017, både på meningsplass gjennom at jeg som redaktør har tatt stilling og prøvd å «sette noen maktmennesker på plass», men også saker vi skriver om.
I oppsummeringen har jeg nevnt Skogstad-saken, lederen for det kommunale tiltaket Dagsverket som ble truet med oppsigelse og fikk munnkurv av kommuneledelsen i Levanger. Denne falt nok i god jord hos deler av publikum, men var åpenbart ikke en god sak på rådhuset i Levanger. Dette kan være en sånn sak.
At vi har åpne spalter og har en lav terskel for innholdet i våre leserbrev, så vet jeg også at en del lar seg provosere over innhold som de mener kan være for kritiske til innvandring, eller en annen da for positiv til våre nye landsmenn.
Men å våge? Man må i alle fall ha en ordentlig sak om en skal våge. Jeg kan med hånda på hjertet si at vi ikke har lagt bort noen saker fordi vi var redd for reaksjonene fra våre lesere. Du provoserer jo ikke bare for å provosere. Det må være substans.